Platebransjen er dømt til å tape – og jeg er oppgitt

I dag leste jeg sak som gjorde meg oppgitt og irritert. Selv om jeg egentlig har gått inn i en lengre bloggdvale, ble jeg så oppgitt og irritert at jeg opprettet ny blogg, bare for å få ut litt av frustrasjonen.

Måten Warner Music Norway tolererer sine potensielle kunder, og viser mangel på respekt og generell mistillit, er bakgrunnen for min frustrasjon. Hele historien startet ved at Twitter-bruker evensr kvitrer om sin frustrasjon:

Forbannet, nå! iTunes Music Pass for Dave Matthews Bands nye skive er bare tilgjengelig i USA. Typisk! Ikke klag over piratkopiering.

Irriterende nok at han ikke fikk prøvelytta på musikken her fra Norge. Warner Music Norways Terje Pedersen kommer med en motmelding, tydeligvis mildt sagt forbannet over Evens utspill:

Da synes jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.

Meldingen skapte selvfølgelig oppstyr, og etter først og ha spurt om “det ikke var takrom for slikt på Twitter?”, legger han seg langflat og sletter tweeten. Beklagelsen var kanskje oppriktig, og jeg ville selv ha godtatt en slik beklagelse hvis jeg var han. Problemet, slik jeg ser det, er måten representanter for overnevnte plateselskap behandler og tenker om kundene sine. At man kaller en kunde for en drittunge synes jeg er å gå vel langt over streken. Selv om Pedersen nå har beklaget seg, viser det fortsatt en tendens som jeg mener går igjen flere steder.

Hver eneste gang et nytt distribusjonsformat for musikk blir tilgjengelig setter platebransjen seg støtt imot. De varsler undergang for musikkindustrien, i steden for å imøtekomme det kundene ønsker, og satse på dette. De venter alt for lenge med å satse, og når de først velger og satse på en ny platform gjør de det på en vanskeligst mulig måte.

Kundene vil ha salg av musikk på nettet? Ok, da komprimerer vi den i proprietært, patentbelagt format med kopisperrer som hindrer kundene i noe så enkelt som å høre på og bruke musikken. Vi bare glemmer det faktum at kundene faktisk vil ha et tapsfritt, fritt og åpent format uten kopisperrer som gjør at kundene kan høre på og bruke musikken slik de selv vil.

Når platebransjen ikke våger å satse gjør mange av kundene det de må for å få tak i musikken i et format de ønsker. Slik det er nå er piratkopiering eneste løsning for de som ønsker å ha musikken i ordentlig kvalitet, og i et ordentlig format, og ikke ønsker å kjøre til nærmeste platebutikk for å kjøpe en plastplate med lyd på.

Platebransjen får klare signaler om at den digitale distribusjonsmetoden de har valgt ikke fungerer, men de bestemmer seg i stedet for å  løse problemet på en annen måte. De hører ikke på hva kundene vil ha; de erklærer kundene som sine verste fiender. Søksmål, nedverdiging (som vi ser i eksempelet over) og en generell kamp på alle fronter – som de er dømt til å tape uansett utfall. Høres kanskje banalt ut, men uansett hvor mange søksmål platebransjen vinner vil de uansett ha tapt.

Med kundene som motpart, som herr Pedersen valgte å kalle dem, vil de forståelig nok tape hvis de taper et søksmål. Men de vil også tape hvis de vinner mot sine egne kunder. Hva som skjedde etter dommen i Pirate Bay-saken i Sverige er klart bevis det, som det ikke går an å se bort i fra. En signifikant medlemsøkning i et parti som støtter piratene, etter en dom for platebransjen vant. Selv om de vant, tapte de. Bare ved å gå til sak mot piratene skapte en enorm misnøye i alle samfunnslag, i hele befolkningen.

Å erklære krig mot de som skal brødfø deg er ikke det smarteste du gjør. Og jeg er ikke den eneste som er oppgitt. Vær så snill; spre saken.